Odd «Sønni» Nerdrum, født 8. april 1944 (Helsingborg, Sverige), er den mest markante klassiske maleren i Skandinavia i nyere tid.
Hans arbeider er innkjøpt av muséer i Amerika, Europa og Asia. Tematikken i bildene kretser rundt postapokalysme, mennesker på flukt og forbudte lengsler – forankret i antikkens forståelse av menneskekroppens proporsjoner. Primære påvirkninger fra europeisk maleri er Rembrandt, Caravaggio og Tizian.
I over seks tiår har Nerdrum malt monumentale verk, hvorav mange er blitt stående som ikoner. Han har en omfattende produksjon bak seg som grafiker og tegner i tillegg til å ha markert seg i offentligheten som systemkritiker og forfatter av aforismer, dikt og teaterstykker.
Tidlige år
Nerdrum utmerket seg tidlig i tegning, maling, sang og musikk. Hans lærer Jens Bjørneboe på Steinerskolen i Oslo skrev i et vitnemål i 1953: «Odds tegninger er ganske enestående, både i kraft av sin utførelse, sin energi – og i kraft av sin meget dype selvstendighet og originalitet». Lange samtaler om kultur og historie med stefarfaren, høyesterettsadvokat og stortingsmann Odd Nerdrum, utgjorde en stor innflytelse.
Borgerskapets kanontenkning bevirket at Nerdrum fra de tidligste år ble opptatt av å forstå og beherske de teknikker man allment betraktet som de ypperste for sin epoke. Allerede åtte år gammel erklærte han at han skulle bli «den nye Edvard Munch». Midtveis i tenårene begynte han for alvor å holde ord og malte portretter som var direkte inspirert av Munchs tidlige, klassiske fase.
Studieårene
Nerdrum studerte under Aage Storstein, Alexander Schultz og Reidar Aulie ved Statens Kunstakademi 1961–1963, og senere hos Joseph Beuys ved Kunstakademiet i Düsseldorf. Men disse institusjonene hadde først og fremst en fremmedgjørende virkning på ham.
I 18-års alderen ble han introdusert for Lars Hertervig etter en mønstring av landskapsmaleren på Kunstnernes Hus. Utstillingen dannet grunnlaget for en ny-klassisk bevegelse i Norge som blant annet inkluderte Franz Widerberg og Karl-Erik Harr.
Høsten 1962 tok Statens kunstakademi en studietur til Stockholm. Selv om Nerdrum undertiden lavet tresnitt inspirert av ekspresjonisten Georges Roualt, forlot han sine medelever på det Moderna Muséet for å se den klassiske samlingen i Nasjonalmuséet. Der ble han stående som forstenet foran maleriet Claudius Civilis’ edsavleggelse av Rembrandt.
Det var som å se inn i en mørk verden. Etter mitt møte med Rembrandt, forsto jeg at det ikke var noe valg. Det var ikke mulig å ta hensyn til samtiden når dette overveldet slik. Jeg tenkte at jeg aldri ville komme til å lave noe så stort, men det fikk heller gå galt. Dette var veien!
Intervjuet av Jan-Erik Ebbestad Hansen, Fenomenet Nerdrum (1996)
I etterkrigstidens Norge fantes det ingen levende tradisjon eller utdanningssted for det klassiske maleri. Professor Storstein på akademiet, som selv malte i kubistisk stil, kunne ikke forstå hvorfor Nerdrum måtte gripe tilbake til Rembrandt for å lære å male. «Kjøp abstrakt», rådet anerkjente gallerister, og tok avstand til Nerdrums gammelmesterlige formsprog.
Som fattig student livnærte Nerdrum seg ved å ta portrettoppdrag. Han bodde en stund i en kondemnert bygård i Oslo hvor flere raderinger og malerier av svevende mennesker i rommet ble unnfanget. Den opprinnelige utgaven av Love Divided (1964–2005) stammer fra denne tiden, men måtte destrueres da han ikke hadde mulighet til å oppbevare bildet.
Da Nerdrum for første gang deltok på Høstutstillingen i 1967 med bildet Icarus, ble hans arbeider og person betraktet med mer enn alminnelig oppmerksomhet. Samme år avholdt han sin første separatutstilling i Kunstnerforbundets store sal og oppnådde den største publikumstilstrømning for en samtidsmaler på mange år. «Fenomenet Nerdrum» ble gjenstand for utstrakt debatt. Av kritikere ble han beskyldt for å lave pasticher, dårlige anatomikunnskaper og for ulydighet overfor tiden.
Samtidig ble han kjent med billedhuggeren Joseph Grimeland som skulle bli en nær venn og mentor for sin yngre kollega. Sammen dro de på dannelsesreiser med Roma som hoveddestinasjon. Det var her Nerdrum ble introdusert til Caravaggios mørke altertavler, som ble en åpenbaring for ham på lik linje med Rembrandt i Stockholm. Møtet med chiaroscuro-belysningens suverene utøver gjorde at Nerdrum satte seg på første fly hjem for å sette i gang med en serie nye arbeider.
Den sosialrealistiske perioden
Menneskets møte med den brutale moderne verden er en gjennomgående tematikk i de sene 1960-årene, eksemplifisert i bilder som Stefanus og Amputation. I likhet med Krigsseilermonumentet (1980) til Grimeland, ble Nerdrums misjon å bringe den klassiske form inn i samtiden.
Når jeg bruker denne formen er ikke det fordi jeg tar opp eldre tiders myter, historier eller sagn, men det er fordi denne formen har den sterkest dramatiske virkning på et moderne publikum.
Intervju på et fjernsynsprogram for Norges rikskringkasting, 1978.
Nerdrum engasjerer seg i individets og minoriteters sårbarhet i møte med maktstrukturer. Han er opptatt av anarkisme, studerer de russiske filosofene Bakhunin og Kropotkin og definerer seg langt til venstre for andre radikale. Fra perioden på 70-tallet finner vi malerier som Social Welfare og The Arrest. Han skildrer også den nye ungdomskulturen og tabubelagte temaer i bilder som Liberation og Spring.
Den store provokasjonen kommer et par år senere med Twilight (1981), som viser en kvinne som gjør fra seg i et skogholt. Maleriet ble refusert av Høstutstillingen, men juryen hevdet at dette kun skyldtes bildets manglende tekniske utførelse. Sjokkerende og uspiselig, mente en anmelder i Aftenposten, til hvilket Nerdrum repliserte at han «ikke ville legge skjul på noen del av virkeligheten». Joseph Beuys, som tidligere hadde vært Nerdrums lærer, kalte Twilight for «kanskje det mest radikale» maleri han hadde sett i sitt liv.
Fra Tizian og Caravaggio lærte Nerdrum om komposisjon. Dette brukte han til å iscenesette en rekke dramatiske motiver som endte med The Murder of Andreas Baader (1978), hvor den venstreradikale tyske terroristen fremstilles som et offer for autoritetene.
Etter å ha malt storverket Refugees at Sea, påbegynte han et motiv av palestinske fanger, men fullførte aldri bildet. Han hevdet selv at det lenge hadde ligget et problem i hans menneskesyn, at hans idé om å gjøre hvert individ til en helgen var naiv. Samtidig kom den tyske grafikeren Käthe Kollwitz til ham i en drøm og ba ham komme seg ut av tiden.
Den post-apokalyptiske perioden
Da Nerdrum malte om The Fall (1983) fra å være en sosialrealistisk scene fra New York til å bli et drømmebilde, hadde han endret sin oppfatning av verden. Han leste Rousseaus Diskurs om ulikhetens opprinnelse, om hvordan sivilisasjonen korrumperte mennesket. Idéen om at samtiden skulle heles ved hjelp av den klassiske ånd gav Nerdrum dermed tapt og kastet mennesket ut i et ødeland inspirert av persiske og islandske landskap. Selv kalte han det for «menneskets våknende dialog med naturen», med henblikk på maleriet The Black Cloud.
Nerdrums steppefolk er bevæpnet og lever i pakt med elementene. Alt som omgir dem er navnløst og må defineres på nytt. Skinnkledde, arkaiske menneskeskikkelser i øde landskaper blir senere hans særegne kjennemerke. Fra malerihistorien var det Håpet av George Frederic Watts som ble definerende for Nerdrums menneskesyn. 1980-tallsproduksjonen bærer preg av allegorier forankret i virkeligheten. Dette er eksemplifisert i The Night Guard hvor Håpet er blitt transformert til en realistisk scene med samme tematikk.
Komposisjonsmessig tar Nerdrum opp det inverterte perspektiv med sentraliserte figurer inspirert av de russiske ikonene fra 1300-tallet. Den minimalistiske formen kommer til uttrykk i 80-tallsbilder som Sleeping Twins og The Singers. Perspektivfordreiningene gjør seg blant annet gjeldende i The Seed Protectors, hvor horisonten er krummet og sett fra et fugleperspektiv, mens figurene er sett undenifra.
Suksessen i Amerika og provokasjonen i hjemlandet
Postmodernismens kritikk av maktstrukturer banet vei for mer toleranse overfor det klassiske formsprog. Amerikaneren Robert Feldman så i 1983 et portrett av Nerdrum på Nasjonalmuséet i Oslo og etablerte kontakt med maleren. Gjennom Feldman fikk Nerdrum en amerikansk agent og gjorde senere suksess gjennom Martina Hamilton Gallery i New York. I løpet av 80- og 90-tallet holdt han foredrag på amerikanske akademier og ble kjøpt inn av tallrike institusjoner og muséer. Kritikken han hadde møtt i hjemlandet siden debuten ble redusert til et fenomen for provinsen, som for alvor åpnet øynene for Nedrums billedverden.
Samtidig som maleriene turnerte på vandreutstillinger i USA, ble Nerdrum nominert til et nyopprettet professorat i klassisk maleri hjemme i Norge. Men kandidaturet førte til så voldsomme reaksjoner blant lærere, studenter og kolleger, at han så seg nødt til å trekke seg to år senere fra det som siden er blitt kjent som «Akademistriden» (1994-96).
I søken etter å finne opphavet til det han oppfattet som «en klam hånd» over kulturlivet så Nerdrum seg tvunget til å søke idéhistoriske forklaringer. Han konkluderte med at den tyske idealismen, med G. W. F. Hegel og Immanuel Kant som anførere, var roten til det dominerende tankesettet i moderne tid. I essaysamlingen Kitsch og kunst av Herman Broch dro han kjensel på mishandlingen han selv hadde møtt. Beskrivelser av «kitsch» som bakoverskuende, imiterende, sentimental og teatralsk, går igjen hos forfatterne som utformet begrepet – et skjellsord ofte rettet mot senromantikere.
Etter å ha vært på høyden av sin suksess og ha prydet forsiden av magasinet Artnews i Amerika, skrev Nerdrum en åpningstale i anledning sin retrospektive utstilling på Astrup Fearnley-museet i 1998. For et fullsatt publikum ba han om tilgivelse for å ha seilt under falsk flagg og erklærte seg som «kitschmaler». Annonseringen fikk rommelig spalteplass i alle riksdekkende aviser. Kritikerne nektet å akseptere at han definerte seg utenfor kunsten og avfeide det hele som et kokett ønske om å forbli en outsider. Kitscherklæringen føyde seg inn i en rekke oppstandelser rundt Nerdrum, som stadig var å se i rampelyset med skandaløse uttalelser og malerier som Pissing Woman og Self-Portrait in Golden Robe.
Hvordan skal dette ende? Det eneste som kommer ut av disse skandalene er en slags negativitet og lyst på å ta et menneske.
Intervju med Espen Thoresen på XLTV, 1998.
Skattesaken
I 2001 inspiserte Skatteetaten Nerdrums utstilling på Haugar museum i Tønsberg. De mistenkte at replikaer av kjente 80-tallsbilder ble solgt under bordet og forhørte direktør Jan Åke Pettersson. Året etter publiserte Lena Lindgren i Dagens Næringsliv en insinuerende artikkelserie om malerens økonomi og bilder solgt «i øst og vest». Journalistens udokumenterte påstander brukte skattevesenet som påskudd til å sette i gang et bokettersyn og det ble fremlagt krav om at Nerdrum måtte gjøre rede for alt salg fra perioden, samt ferdige verk og verk under arbeid. Kort tid senere kunngjorde Nerdrum at han ikke lenger ville snakke med norsk presse, og høsten samme år emigrerte han med familien til Island.
Prosessen mot Nerdrum varte i femten år, endte med domfellelse og senere med benådning ved kongelig resolusjon (september 2017). Skattesaken i sin helhet ble tilbakevist som justismord av kunstsosiolog Dag Solhjell i den grundige publikasjonen Staten mot kunstneren (2013).
Av norske malere som har møtt mishandling fra offentlig hold, kan Nerdrum sammenlignes med Edvard Munch, som i de siste tyve år av sitt liv kjempet en bitter kamp med det norske skattevesenet.
Selvportrettene
Rettsprosessen førte til en nomadevandring for familien Nerdrum, som med tiden bodde i henholdsvis Reykjavik, Paris, Berlin, Stockholm og senest i malerens fødeby Helsingborg. Gjennom disse årene lavde Nerdrum flere selvportretter som vitner om traumene fra rettssakene. Self-Portrait as a Criminal (2011) ble stilt ut i Edsvik Konsthall utenfor Stockholm på utstillingen «Skatt og mishandlede dyr» kort tid etter at dommen fra tingretten ble kjent. Senere malte han Sysiphus, Self-Portrait as a Dog og Self-Portrait with Plate. Samtidig produserte Nerdrums sønner Bork og Öde dokumentarfilmen Selvportrettet om farens lange virke i speilbildets tjeneste.
I likhet med Rembrandt har Nerdrum malt sitt eget liv i alle faser, noe han selv beskriver som «å grave i sitt eget ansikt». Hans selvstudier skriver seg inn i den humanistiske tradisjonen, men med større dramatikk og variasjon i rollespillet enn sine forgjengere i den klassiske tradisjon.
Rollespill og personlige erfaringer er særlig vevet sammen i The Last Procedure (2015). Her blir Nerdrum dømt av tre kvinner – sittende i sitt eget urlandskap. Maleriet endte siden på Yu-Hsiu-museet for moderne kunst i Taiwan.
Void-perioden og oppholdet på Island
Da Nerdrum flyttet fra Norge hadde han malt vulkanske landskaper i nesten tyve år. Hovedproduksjonen under oppholdet på Island skulle derimot dreie seg om svevende mennesker i rommet – en idé han hadde utforsket i ungdomsårene. Selv har han forklart at han som barn malte hvite oppstandelsesfigurer på sort bakgrunn etter inntrykk fra feberfantasier. Nå tok han visjonene til det store lerretet og igjen var det Håpet av Watts som spilte en sentral rolle. Dette fremkommer i Love Divided og Volunteer in Void hvor mennesker flyter omkring små planeter i et uendelig tomrom. Individet befinner seg i en tilstand hvor den alminnelige samfunnsorden har opphørt å eksistere og på den måten blir Wedding in void og Arrest in Space et absurditetenes teater hvor vår lineære oppfatning settes ut av spill.
Utflyttingen til Island var mer enn et ufrivillig opphold i eksil. Nerdrum hadde allerede besøkt øyen i 1985, og var dypt fascinert av det vulkanske landskapet. Hrafn Gunnlaugssons filmer om Sturlungatiden på Island hadde gjort sånt inntrykk på ham at han kjøpte flere av rekvisittene.
På Island viet Nerdrum en god del av tiden til å skrive teaterstykker som siden ble utgitt på norsk, svensk og engelsk. Immanuel Kants siste dager utkom i 2003 og skulle etter planen spilles på Nationaltheatret i Oslo samme år. Men forestillingen ble avlyst grunnet sterk offentlig kritikk mot Nerdrums kontroversielle fremstilling av den tyske filosofen. Kort tid senere utgav han stykket som hørespill med Jan Haarstad og Kristofer Hivju i hovedrollene. Nerdrums datter Aftur hadde regien da Immanuel Kants siste dager fikk sin norske debut i 2021 på Skjølsvikgalleriet i Oslo med Per Christian Ellefsen i hovedrollen.
Mange av stykkene til Nerdrum er selvbiografiske og handler om hvordan individet blir bedratt av kollektivet, som i Karyatiden og Diamantmannen.
Parallelt holdt Nerdrum stadig foredrag i USA, underviste ved akademiene og hadde jevnlige separatutstillinger på Forum Gallery i New York. Blant amerikanske malere var det Andrew Wyeth han satte høyest. Wyeth hadde i likhet med Nerdrum blitt beskyldt for å ikke følge tidsånden, og en kurator ved MoMA kalte ham en gang nedlatende for «vår tids fremste kitschmester». Et møte mellom de to fant sted hos Wyeth-familien i Pennsylvania i 2005. Etter besøket skrev Wyeth i et brev til Nerdrum: «Jeg anser deg for å være den mest betydningsfulle nålevende maleren og er stolt av å kalle deg min venn.»
Den franske perioden
Etter oppholdet på Island gikk reisen videre til Frankrike. Her hadde elevene hans kort vei til de gamle mestere på Musée d’Orsay og i Louvre-palasset og bodde sammen med familien i et slott i Maissons Lafitte, like utenfor Paris. Fra Nerdrums parisertid observeres en «fransk-lyrisk» innflytelse, med bruk av grovere teksturer og lysere farvebruk. Eksempler på verker fra denne perioden er Eggsnatchers, Self-Portrait in Arcadia, og Sleepwalker.
Kortfilmen Les Nuits D’été (2009) ble også til i Paris og var et samarbeidsprosjekt hvor hele familien Nerdrum var involvert. Odd Nerdrum stod for handlingen: Et tvillingpar omgitt av harmoni og lykke som blir adskilt når den ene havner i en dødsulykke i møte med den moderne verden.
Før familien forlot Frankrike i 2013, åpnet de huset i tre dager for publikum med fremvisning av malerier i alle oppholdsrommene. Bare måneder i forveien hadde familien stiftet bekjentskap med den fransk-norske komponisten Martin Romberg, som skrev musikk til åpningsdagen og maleriet To the Lighthouse (2012). Romberg ble senere direktør for Nerdrum-muséet i Stavern.
Den senere Nerdrum
På 1990-tallet fikk Nerdrum en fornyet interesse for den italienske renessansemesteren Tizians sene arbeider. Dermed gjenopptok han den «oppløste» teknikken med grovere strøk og mer tåkete overganger, som man kan se i Self-Portrait with Hepatitis. Hele flaten er selvlysende og formentlig vibrerer i verkene fra denne tiden, som i White Hermaphrodite. Tizians tiltagende tendens over sitt lange virke mot det underverdenske og tidløse, speiles også i Nerdrums utvikling.
På 2000-tallet intensiveres menneskets følelsestilstander i dramaene. Overgangene mellom hud og bakgrunn smelter i hverandre, som i Five Singing Women, hvor ansiktene er blitt spøkelsesaktig upersonlige av den tåkete effekten. I operakomponisten Puccinis ånd maner Nerdrum frem hjertebristende høydepunkter i verker som Memorosa, The Golden Cape og Daddy’s Girl.
Motivene får et røffere, mer pulserende ytre i det neste tiåret – iscenesatt i en verden hvor omgivelsene herjer med menneskene. Gjengivelsen av armer og ben bærer effekten av malt bevegelse – endog åndedraget blir skildret for å levendegjøre de handlende i bildene. Figurgrupper blir nå skildret som én organisme, som i det selvbiografiske verket Crossing the Border.
Et av verkene som opptar Nerdrum i særdeleshet er Tizians Flåingen av Marsyas, som han selv har kalt «verdens beste maleri». Under oppholdet i Frankrike reiste han til Kroměříž i Tsjekkia for å gjenoppleve bildet sammen med forfatteren Torgrim Eggen:
Hvis man begynner å lete etter feil, blir man aldri ferdig. Dette er bare så håpløst, skittent og umulig, på alle måter forferdelig. Men så er det denne helheten, da. Jeg blir helt taus.
Intervjuet av Torgrim Eggen om Tizians Flåingen av Marsyas, Magasinet KUNST, nr. 4, 2012
Stadig er det de antikke grekernes oppfatning av menneskekroppen som opptar Nerdrum. Tematikken i bildene har ofte fellestrekk med hellenismens interesse for nakenhet, tvekjønnethet og forbudte lengsler representert i datidens skulptur og vasemaleri. Dette trekket trer særlig frem i flere androgyne portretter og selvportretter han har lavet opp gjennom årene. Sent på 2000-tallet studerer Nerdrum Plinius den eldres beskrivelse av Apelles og går over til den greske malerens reduserte palett, bestående av sort, hvitt, rødt og gult.
Undertiden interesserer han seg også for Aristoteles’ filosofi. I en kronikk med tittelen Ut av det tyskifiserte Europa argumenterer han for å opprette et fakultet på universitet basert på den estetiske læren til den greske tenkeren. «Han levde i en sirkulær verden, hvor tiden stod stille, som den faktisk gjør,» skriver Nerdrum og påpeker at det samme tankesettet fikk européerne til å frembringe renessansen.
I Poetikken lister Aristoteles opp fire typer tragedier hvor den siste omhandler fortellinger fra dødsriket. Etter å ha beskrevet en primitiv gjenfødelse i øde landskap og mennesker i tomrommet, er det nettopp i dødsriket Nerdrums motiver utspiller seg i de senere år. Figurene fremtrer uten klær og hår på kroppen, som i Astray, hvor avblekede oldinger og rullestolbrukere er på vandring uten mål eller mening.
I denne perioden dukker det også opp motiver fra rituelle, jordbundne stammesamfunn. Koloritten er nedtonet og strøkene grovere enn tidligere. Senest har Nerdrums eget morsforhold blitt uhyggelig gjengitt i Mother and Son og Angry Mother.
Nerdrumskolen
Som læremester har Nerdrum åpnet sitt hjem for malerstudenter fra hele verden, etter modell av de italienske renessanseverkstedene. Siden 1974 har over tre hundre elever vært tilknyttet Nerdrumskolen – hovedsakelig fra Amerika og Asia, hvor det klassiske maleri har stått sterkere enn i Europa i moderne tid.
Den første oppgaven hans elever får er å male et selvportrett etter levende modell. Didaktikken er basert på den greske metode. Tegnekonkurranser, filosofiske morgenmøter og kritikkaftener hører til rutinene på Rødvik gård i Stavern, som ble bygget om til et bygdetun på 1990-tallet.
Den norske maleren Jan-Ove Tuv var elev av Nerdrum fra 1996 til 2002 og er den som har stått læremesteren nærmest i formidling av håndverket og filosofien som har sprunget ut av skolen. Sammen har de gitt ut tre bøker og gjennomført flere panelsamtaler og felles utstillinger.
Tuv var sentral i dokumentarserien Jakten på Nerdrum (2018) hvor han reiste sammen med Öde Nerdrum til muséer i en rekke land for å oppspore læremesterens inspirasjonskilder. I senere år har Tuv vært leder for samtaleprogrammet Cave of Apelles, som har gitt tankene og verdisynet i miljøet rundt Nerdrumskolen internasjonal rekkevidde.
Nerdrum Museum og Opening of the Prisons
I 2024 åpnet Nerdrum Museum i Sjøparken i Stavern i det som tidligere var en fyrstikkfabrikk på Agnes. Prosessen ble tett fulgt av et filmteam som samme år lanserte dokumentarserien Familien Nerdrum på fjernsynskanalen til Norges rikskringkasting. Over seks episoder blir publikum bedre kjent med Odd Nerdrum, hans kone Turid Spildo og deres fire barn på Rødvik gård i Stavern. Serien ble en suksess i Norge og er solgt til samtlige land i Norden.
Nerdrum Museum hadde 17 000 besøkende i sin første sesong og planlegger å ferdigstille utvidelsen av museet med en ny etasje i tiden som kommer. Hovedsalen som skal bygges er tiltenkt det monumentale verket Opening of the Prisons. Det seks meter lange bildet ble påbegynt i 2012 og tar utgangspunkt i en kulltegning fra 70-tallet.
Livsverket
Samlet sett kan man si om Odd Nerdrums livsverk – bestående av grafikk, tegninger og over tre hundre monumentale oljemalerier – at det er blant de mest bemerkelsesverdige i skandinavisk historie. Nerdrum har pustet friskt liv i en fire hundre år gammel tradisjon, men er i motsetning til sine forbilder fra renessansen og barokken hverken bundet til bibelfortellinger eller det gresk-romerske mytegalleriet. Med sine dramatiske menneskeskildringer har han åpnet for selve urlandskapet og «myten bak myten», med det overordnede prosjekt om å fange mennesket i en drømmetilstand – ribbet og naken foran evigheten.
*
Forfattet av Bork Nerdrum, Jan-Ove Tuv & Martin Romberg
Kilder og referanser
- Hansen, Jan-Erik Ebbestad. Fenomenet Nerdrum. Aschehoug, 1996.
- Pettersson, Jan Åke. Historieforteller og selvavslører. Intervju i Dagens Næringsliv, 1998.
- NRK Fjernsynsgalleriet. Intervju med Odd Nerdrum, sendt 3. mars 1987.
- Lindgren, Lena. Artikkelserie i Dagens Næringsliv, 2002.
- Solhjell, Dag. Staten mot kunstneren: Rettsprosessen mot Odd Nerdrum. Frekk forlag, 2013.
- Eggen, Torgrim. Intervju med Nerdrum om Flåingen av Marsyas, Magasinet KUNST, nr. 4, 2012.
- Nerdrum, Odd. Immanuel Kants siste dager. Gyldendal, 2003.
- Wyeth, Andrew. Personlig brev til Odd Nerdrum, 2005.
- Nerdrum, Odd; Tuv, Jan-Ove. Kitsch – More than Art. Schibsted forlag, 2010.
- Familien Nerdrum, NRK dokumentarserie, 2024.
- Selvportrettet, dokumentarfilm av Bork og Öde Nerdrum, 2011.
- Cave of Apelles (YouTube-kanal), intervjuer og samtaler med Jan-Ove Tuv, 2019–2024.
- Jakten på Nerdrum, dokumentarserie, 2018.
- Øystein Parmann: En ung gammelmester (Morgenbladet, 22.11.67)
- Hans-Jakob Brun: Fenomenet Nerdrum (Dagbladet 30.11.67)